(Bilde av Bjørnson fra nasjonalbiblioteket)
Bjørnstjerne Bjørnson var en av Norges store nasjonale dikter fra midten av 1800-tallet til sin død, og har siden hatt en plass som en av “de fire store” etter Ibsen, Lie og Kjelland. Som glitrende folketaler og engasjert deltaker i offentlig debatt både i Norge og utlandet, var han meget omstridt – og høyt elsket. Bjørnson elsket Norge som en nasjon, og begynte å skrive for Norge som skulle skille seg ut av nordisk litteratur.
Han fikk Nobelprisen i litteratur 1903 etter sin diktsamling og bondefortellinger om Norge. På grunn av Bjørnsons bondefortellinger ble han likt av det norske folk, og senere fikk han i oppgave å lage en nasjonalsang for Norge. Det er Bjørnson som har skrevet "Ja vi elsker".
Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger inntar en plass helt for seg selv i norsk, for ikke å si nordisk, litteratur. Som Wergeland tidligere, hentet også Bjørnson inn ord fra talespråket, og, ikke minst viktig, han fulgte opp Asbjørnsen og Moes arbeid med å omskape syntaksen. Bjørnson hadde bl.a. tatt lærdom av den muntlige fortellestilen i eventyrene. Landstads folkevisesamling fra 1853 inspirerte ham til de innlagte sangene og visene. Kunsteventyr av H.C. Andersen og Wergelands diktning, ikke minst den for barn, hører også til forutsetningene.
Den klare komposisjonen, kontrastene mellom lys og mørke, skjebne og vilje, 'vikingmentalitet' og kristendom har særlige forutsetninger i folkeeventyrenes og sagaens teknikk. Disse trekkene går også igjen i personskildringen på ulike måter. Den kompliserte Torbjørn Granlien er skjebnebestemt til å bli det sagaen kaller en ulykkesmann. Under innflytelse av kjærligheten, vendes skjebnen, og han blir til slutt en lykkemann. Men han måtte gjennom en utvikling for at han skulle skille seg ut språklig.
